Fra mobbing til gleding
Rektor mente tallene måtte være feil. Kanskje hadde elevene hatt en dårlig dag da de svarte. Kanskje de hadde misforstått hva mobbing er? Ellers var et alternativ at elevene var sure på læreren den dagen de svarte på elevundersøkelsen? Men tallene var klare - så nå skulle de gå til bunns i å analysere og finne feilmarginene. Møter med FAU, møter med mobbeombud, analysere tallene, finne ut hvorfor det ikke kunne stemme. Jeg kjente på en uggen følelse. Jeg fikk nemlig også vite at denne skolen hadde ikke hatt noe systematisk jobbing med sosial og emosjonell kompetanse de siste 12 årene.
Hvor er barna i dette og hvor lenge er det før barnas hverdag blir endret til det bedre? Hvor mange møter skal til, hvor mange planer skal skrives før voksne setter i gang handlinger som gjør dagene bedre for de unge?
Jeg tror ikke løsningen ligger i møterommene eller i å sette ned nok et ekspertgruppe i et utvalg, som så skal lage en ny rapport og bruke timer på timer på å forstå problemet. Det er mer enn 30 år siden jeg startet på skolen, det var mye snakk om mobbing da også. Fokus på mobbing vil ikke gi oss mindre av det - fokus på trygghet, relasjoner, vennskap, voksne som følger med (tilstedeværende), tid sammen, empati, gleding og vennlighet vet vi virker.
Vi trenger ikke å bruke mer midler på forskning og utredninger nå. Vi trenger å implementere det som faktisk virker. Se på de lokalsamfunnene som er best på dette og kopiere. Se på de beste skolene og barnehagene, hva gjør de annerledes?
Hele lokalsamfunnet må med for at vi skal kunne få til en systemendring i hvordan vi har det med hverandre - vi trenger et nasjonalt holdnings- og handlingsløft. For vi vet at gode holdninger, kan skape gode handlinger, men motsatt kan også virke. Å være i et miljø der mange vennlige handlinger forekommer, vil også holdninger kunne endres. Summen av hvordan vi er med hverandre skaper en sannhet om “hvordan vi har det her.”
Så hva skal vi gjøre nå, for å få endret holdningene og handlingene må vi sørge for:
Relasjonsbygging: Hva betyr det egentlig? Det betyr å bli kjent med hverandre, leke sammen, snakke sammen, leke sammen, være sammen. Det er å vite litt om hva som er viktig for hver enkelt. Hvilke interesser vedkommende har, hva h*n liker å holde på med og hva som er viktig i den enkeltes liv. Å bli enda bedre kjent innbærer gjerne å vite litt om hva dine utfordringer har vært og er - hva som gjør deg sint og lei og hva som gir deg glede og energi. Være sammen i livets opp og nedturer. Vite at vi vil hverandre vel. Ikke fordi noen forteller oss det, men fordi vi merker det når vi er sammen.
Anerkjennelse: Noen tror anerkjennelse er ros. Selv om ros kan være anerkjennende, er det vi snakker om her noe som går mye dypere. Anerkjennelse kan være å lytte, det kan være et smil og et blikk, et nikk. Et klapp på skulderen. En liten anerkjennende kommentar. Et spørsmål som følger opp samtalen vi hadde sist. Det kan være å bygge videre på en ide noen nettopp sa høyt. Det kan være å si: “det du nettopp sa der, minnet meg på…” Veldig små ting, som lett merkes. Å anerkjenne er å gi andre plass, å se, romme, tåle og vise - at du er verdifull.
Reparasjon: Der mennesker samles kan det gå galt. Vi kan overse hverandre, ekskludere, være for brå og lite kloke. Vi kan være for raske og ufølsomme. Vi kan gjøre mot andre, noe vi selv hadde tålt godt som ikke nødvendigvis fungerer greit for andre. Vi kan miste hodet og klikke. Vi kan skremme andre. Den enorme påvirkningskraften vi har på hverandre må komme med et visst ansvar. For ofte vet vi vel når vi gikk litt langt? Vi kjenner det i magen.. Det der ble dumt. Det ansvarlige å gjøre da - er å rydde opp etter oss. Å reparere. Det handler mindre om ordet unnskyld og mer om å faktisk prøve å forstå - hvordan var dette for den andre? En reparasjon handler om å innrømme at nå gjorde jeg noe dumt - lære mer om hvordan det var for den andre og virkelig gjøre det vi kan for at det ikke skal skje igjen. I relasjon til barn er det alltid, alltid den voksnes ansvar å reparere når relasjonen er i minus.
Humor, tøys og tull - her må vi ha med en liten NB! Fordi humor kan brukes mye når vi er trygge på hverandre. Når vi har bygget relasjonen sterk nok. Tenk gjerne at grunnmuren må være hel og fin om du skal kunne tulle masse med meg. Spesielt når jeg er ung og ekstra sårbar. Her er det lett å trå skjevt og ende opp med å såre istedenfor å dele gleder. En plass der folk lett blir krenket er et tegn på at relasjonene ikke har et solid fundament. Gå tilbake til pkt 1.
De små tingene teller! Mikro-relasjoner har også en effekt på hvordan vi har det. Et nikk, smil og vennlig blikk - et hei, en dør som holdes åpen - en hjelpende hånd. Disse miniøyeblikkene er med på å bygge et menneskesyn om at folk flest er vennlige og snille. Barn må få trene på dette, og det gjør de best av å se på oss voksne. Hvordan vi er, der vi er - på bussen, rundt middagsbordet, i bilen, på butikken, på trening og på alle andre arenaer vi er. Er du et sånt menneske som går rundt og gir andre et lite løft? Er du et sånt menneske som unner andre gode ting? Er du et sånt menneske som innrømmer når du har tatt feil? Er du et sånt anerkjennende menneske som gjør verden litt bedre der du er?
Og dette er fem tips for hele lokalsamfunnet, ikke bare skolen, eller bare hjemme - men hele laget rundt barna. Samfunnet - vi, du og jeg.
Så til slutt: tre måter å vise ditt barn at det er viktig å være snill:
Spør ditt eget barn: Hvordan går det med de andre barna i klassen?
Hils selv på foreldre du ikke kjenner, la ditt barn se at du hilser på nye!
Når dere snakker sammen - spør:
Hvem har du hjulpet i dag og hvordan hjalp du?
Hvem spurte du om ville bli med å leke, hva lekte dere?
Hvem har du gledet i dag og hvem har gledet deg?
Så kan du fortelle om hvem du hjalp og gledet på jobben innimellom. Slik bygges en identitet av at dette er viktig for oss.
Sånne som oss, vi bryr oss om andre.
